Livsnerven over høyfjellet: 40 år med Haukeliekspressen

Det finnes veier som bare strekker seg fra A til Å, og så finnes det veier som binder landsdeler, mennesker og skjebner sammen.

I fire tiår har Haukeliekspressen trosset snøstormer, høstsol, kolonnekjøring og stengte fjelloverganger for å knytte sammen øst og vest.

Klokken 09:00 i Haugesund og klokken 09:30 i Oslo trillet de aller første avgangene med Haukeliekspressen ut på veiene. Billettprisen var 320 kroner og reisen skulle ta i underkant av ti timer. Foran dem ventet et dramatisk landskap for de to ikoniske hvite Scania Classic-bussene. Midtveis møtes bussene i Åmot til matpause og sjåførbytte – en tradisjon og et pulsslag som skulle prege ruten i tiår fremover.

Siden den spede begynnelse med tre avganger i uken og korrespondanse med toget i Bø, har ekspressen vokst til å bli den ubestridte hovednerven gjennom Vest-Telemark og tvers over høyfjellet.

Bak bussrutene og de historiske milepælene står menneskene. De som har kjørt bussene gjennom alt naturen har å by på. Da Elisabeth en vårdag i 2006 satt seg bak rattet på Haukeliekspressen tråkket hun samtidig inn i historiebøkene: Hun var nemlig den aller første kvinnen som ble fast sjåfør for helårsruten over fjellet.

– De andre sjåførene sa at jeg sikkert kom til å gå over til lokalbuss så snart vinteren kom, og de ga meg to måneder på å klare å holde ruten. Men jeg hadde aldri noe problem med det. I starten lå jeg kanskje 5–10 minutter bak ruten i styggevær, men etter hvert skjønte også de andre sjåførene at det gikk som det suste.

I et mannsdominert miljø måtte Elisabeth bevise sin plass, og episodene fra de første årene husker hun med et smil:

– En av de faste kvinnelige passasjerene sto og ventet på en holdeplass, og da hun så at det var en kvinne bak rattet snudde hun og ventet på neste buss, ler Elisabeth, før hun fortsetter: Til slutt ble hun med en dag, og etter turen var passasjeren strålende fornøyd og sa at dette gikk jo kjempebra!

Nå i 2026 er jo dette en episode man kan mimre tilbake og le av, men det var ikke alle som på den tiden syntes det var helt greit at en kvinne skulle manøvrere denne store bussen over høyfjellet. Og historier som tilhører fortiden har Elisabeth mange av:

– En bonde på bygda sperret opp øynene da jeg svingte ut fra butikken. Han løp inn på butikken og ropte sjokkert: Det var en liten jentunge som hoppet opp i ekspressen og kjørte av gårde i full fart, dere må ringe noen!

Å kjøre over Haukelifjell er alt annet enn en vanlig kontordag. Her kan du oppleve fire årstider på én og samme tur – fra pøsregn i lavlandet til krystallklar sol over tunellåpningen på Haukeli, der reinsdyrflokker speiler seg i blikkstille fjellvann.

Men vinteren på Haukeli krever sin kvinne og sin mann. Elisabeth minnes spesielt én tur der alt som kunne skje, skjedde på én og samme vakt:

– Først var det ras ved Seljustøl, så brann i en trailer ved Seljestad. Da vi kom ut av Røldalstunnelen stod det en trailer klistra inn i to busser. Det var påske og tre busser fulle av folk, forteller Elisabeth og fortsetter:

– Da var det bare å hoppe ut i snøføyka, kaste kjetting under hjulene og trøste passasjerer. Da jeg til slutt nådde Åmot, stod nye trailere fast i bakkene, og vel tilbake på Seljestad var det flom. Da må du bare glemme klokka og holde hodet kaldt. Oppdraget er å få folk trygt over fjellet.

Midt i snøstormer, 13 timer lange ventetider i tunneler eller stengte veier har bussen forvandlet seg fra et transportmiddel til et lite samfunn på hjul. Passasjerer har spilt kort, delt mat og finpusset tålmodigheten mens stormen har rast på utsiden.

I alle år har pausen på Vinje Kro i Åmot vært ekspressens hjerte. Her møtes bussene fra øst og vest, sjåførene utveksler veimeldinger over rykende kaffe. Passasjerene får strukket på bena.

I over 40 år har Haukeliekspressen huset alt fra pendlere og forventningsfulle feriefolk til eldre som skal til sykehuset eller besøke sine kjære. Det oppstår unike bånd langs denne ruta:

– Du blir en menneskekjenner. Jeg har hatt faste pensjonister som har ringt på forhånd for å høre når jeg kjører. En mann på over 80 år skulle bestandig sitte på fremste rad for å prate, og når vi kom til Haugesund hendte det jeg kjørte ham helt hjem til døra. Du blir glad i folkene. Passasjerene er det viktigste du har – bussen kommer i andre rekke.

Fra de første dagene med 12 meter lange Scania-busser til dagens toppmoderne, støyfrie og komfortable 15 meter lange ekspressbusser, har trygghet og komfort bestandig stått i høysetet.

Når Haukeliekspressen nå feirer 40 år, feirer vi ikke bare en bussrute. Vi feirer et stykke stolt samferdselshistorie, et uunnværlig tilbud for bygder og byer mellom øst og vest, og alle de dedikerte sjåførene som dag ut og dag inn sørger for at reisende kommer trygt fram.

Hun oppsummerer sine 20 år over fjellet:

– Det er helt fantastisk å være sjåfør her. Ingen dager er like og alt kan skje. Haukeliekspressen betyr alt for lokalsamfunnene og jeg håper den aldri slutter å gå.